Noen vil kanskje hevde det. Jeg har alltid vært bedagelig anlagt, men jeg har også en rastløs side. Det bør ikke gå for lenge uten at det skjer noe. Folk som kjenner meg vet at jeg kan ta litt hardt i under festlige lag. Jeg er vel det folk kaller for et nachspiel-menneske. Min utkårede er mer forsiktig når det kommer til alkohol. Dette kan vel ha en sammenheng med at hun har en noe lav toleransegrense når det gjelder dette substanset. Samtidig tror jeg at hun ikke liker å "miste kontrollen" for mye. Jeg, derimot, har egentlig aldri hatt noen skrupler når det kommer til dette området.
Livet mitt har så til de grader tatt en annen vending etter at jeg ble pappa til en liten herremann i november i fjor. Lille Brage har tatt mye av tiden min, og det har i grunnen ikke vært annet en stas. Det er klart at mann som småbarnspappa ikke alltid bugner av overskudd, men dagene har likevel vært innholdsrike. Selvfølgelig på den positive måten.
Som småbarnspappa er man ikke lenger så opptatt av å dra på byen, eller på fest. Likevel er det greit og få seg en "luftetur" iblandt. Til min store forskrekkelse er det faktisk under disse "lufteturene" at jeg oppdager at jeg har forandret meg en del. Jeg har vært på et par konserter og et par byturer, samt en personalfest etter at jeg ble far. Og jeg har blitt like forundret hver gang. For det første er jeg alltid den som blir trøttest tidligst, og i tillegg så er jeg den som drikker minst. Jeg har rett og slett blitt ganske så kjedelig selskap.
Men, betyr det at jeg har forandret meg som menneske. Mange liker å dra slutninger som dette; "etter at jeg ble far, så ble jeg et annet menneske". Jeg tror dette er bare tull. Jeg tror at jeg alltid har hatt det i meg. Jeg har bare aldri hatt bruk for disse nyoppdagede egenskapene før nå. Og kanskje grunnen til at jeg ikke lenger er et fyrverkeri på byen er fordi jeg er litt lei av det. Kanskje jeg trives bedre sammen med Brage og Marie. På trilleturer, med Brage i bæremeis eller enkel lek på gulvet hjemme.
Jeg vet at jeg alltid har hatt lyst på barn og alt det som det bringer. Det er nok en klisje, men jeg innbiller meg at jeg har blitt 10 år visere det siste året. Og når alt kommer til alt, så er vel ikke det så galt?
Livet mitt har så til de grader tatt en annen vending etter at jeg ble pappa til en liten herremann i november i fjor. Lille Brage har tatt mye av tiden min, og det har i grunnen ikke vært annet en stas. Det er klart at mann som småbarnspappa ikke alltid bugner av overskudd, men dagene har likevel vært innholdsrike. Selvfølgelig på den positive måten.
Som småbarnspappa er man ikke lenger så opptatt av å dra på byen, eller på fest. Likevel er det greit og få seg en "luftetur" iblandt. Til min store forskrekkelse er det faktisk under disse "lufteturene" at jeg oppdager at jeg har forandret meg en del. Jeg har vært på et par konserter og et par byturer, samt en personalfest etter at jeg ble far. Og jeg har blitt like forundret hver gang. For det første er jeg alltid den som blir trøttest tidligst, og i tillegg så er jeg den som drikker minst. Jeg har rett og slett blitt ganske så kjedelig selskap.
Men, betyr det at jeg har forandret meg som menneske. Mange liker å dra slutninger som dette; "etter at jeg ble far, så ble jeg et annet menneske". Jeg tror dette er bare tull. Jeg tror at jeg alltid har hatt det i meg. Jeg har bare aldri hatt bruk for disse nyoppdagede egenskapene før nå. Og kanskje grunnen til at jeg ikke lenger er et fyrverkeri på byen er fordi jeg er litt lei av det. Kanskje jeg trives bedre sammen med Brage og Marie. På trilleturer, med Brage i bæremeis eller enkel lek på gulvet hjemme.
Jeg vet at jeg alltid har hatt lyst på barn og alt det som det bringer. Det er nok en klisje, men jeg innbiller meg at jeg har blitt 10 år visere det siste året. Og når alt kommer til alt, så er vel ikke det så galt?
1 kommentar:
Gratulerer, du er blitt et nytt menneske.
Bedre menneske kan med stort hell debatteres, for det vil alltid være en eller annen fjott der ute som tar for gitt at hans verdisyn er det som er nedfelt i alle de andre også.
Jeg jobber i en bedrift med ganske mange forskjellige mennesker, og har en sjelden gang en interessant diskusjon i lunsjen (de gangene man går over felles minste multiplum, som overraskende langt ut i livet er puling og fjerting for svært mange). En slik halvinteressant diskusjon var da noen spurte om jeg fremdeles dreiv med en av mine mange halvgjorte hobbyer, hvorpå jeg svarte at jeg ikke hadde råd for tiden, fordi jeg måtte velge mellom å betale for hobby eller betale for å gifte meg. Det var tydeligvis en brannfakkel inn i noens verden, for fra andre siden av bordet kom det "DET DER hadde hun aldri gjort, hadde hun skulle giftet seg med en kjerring som forlangte at hun ikke kunne holde på med alle sine hobbyer til enhver tid, så var det kroken på døra". Det var litt som å gå forbi en liten sidegate og oppdage at det finnes en hel liten annen by der inne; jeg fikk plutselig innblikk i en verden bygget på helt andre premisser enn det min tilfeldigvis er.
Den andre personen i diskusjonen virket å være sikker på at dersom jeg ikke kunne holde på med akkurat det som passet meg økonomisk akkurat nå, så måtte det være et krav fra en annen (og dermed undertrykkende) instans.
At det var en ren prioritering fra min side; jeg vil heller ha et bra bryllup med alt i orden, enn et halvgjort et og en like halvgjort hobby, var ikke mulig.
Holisme var det ikke snakk om; her skulle det ikke vikes en tomme på egne egenskaper - "verden får tilpasse seg mitt behov for å drive med hobbyen min", og et samarbeid mellom to personer i et forhold er ikke noe som utgjør en sum større en de to enkeltmenneskene.
Diskusjonen fortsatte dessverre ikke noe serlig lengre, kanskje like greit, siden folk ofte blir ganske hissige dersom man mener at noen av grunnsteinene deres ikke ligger helt perfekt.
Uansett; gratulerer som nytt menneske, og lykke til med å argumentere ovenfor folk som ringer natt til søndag og klager over hvor kjedelig du har blitt.
Legg inn en kommentar